tirsdag 16. august 2016

Første dag i førsteklasse

I morgen er dagen kommet som mange foreldre gruer seg til. Første skoledag for gutten vår. For meg så er det et skritt ut av min kontroll og ut av rollen som lille dulle til mammaen sin, men for han er det et skritt mot den store verden. Et skritt nærmere selvstendighet og muligheter. Det er to perspektiver som på en måte er så forskjellig. Mitt hysteriske mammaperspektiv og hans utforskende barneperspektiv. 
Et perspektiv som ser på omverdenen med helt andre øyne enn meg. Som jeg synes er viktig at foreldre bruker innimellom. Hvordan er det han forstår det som skal skje? Når han etterhvert kommer hjem med en leksebok, hva er det han ser? Ser han en spennende opplevelse eller en utfordring? Kan jeg prøve å se det samme som han slik at jeg forstår han bedre? Hjelpe han til å bevare den positive og utforskende holdningen til skolen som han nå har.


Jeg sitter å snakker oppmuntrende om hvordan det vil bli med nye venner og hvor spennende det er med lekser og oppgaver. Inni meg gjemmer det seg en usikker mamma som er livredd for å ha gjort noe galt. Tenk om jeg ikke har forberedt han godt nok på livet? Nei jeg vet jeg ikke skal sende han på interrail til Uganda...men det er allikevel de tankene jeg får. Det føles litt som om alt jeg har jobbet med opp igjennom 6 år skal sendes ut i livet, og skal inneholde et sett med grunnleggende kunnskap for å "overleve".

Jeg titter bort på guttungen min som løper etter lillesøster mens de ler og roper bæsj og promp, før de kreperer i latterkrampe på gulvet... Dette er mitt bidrag til samfunnet, vær så god!


Egentlig så gjør det meg glad at han fortsatt har muligheten til å ha et så bekymringsfritt liv, og bare kunne tulle og fjase rundt. Kjenner det trekker i smilebåndet og hjerte blir fylt med glede. Litt sjalu er jeg også faktisk. På en måte kunne jeg ønske de fikk ha det sånn mye lenger, men så vet jeg at tiden den lar seg ikke stoppe. 


Hvordan kan jeg sende et slikt bekymringsløst og lekent vesen inn i lekser, disiplin og ansvar? Jeg vet det er for hans egen skyld. At han også må fungere i samfunnet vårt som alle andre. Skole er ingen negativ ting, men et sted som skaper mulighet for han. Muligheter for å skape det livet han selv ønsker.


Så må jeg jo bare stole på den jobben jeg har gjort som mamma, og holde hånden hans når han tar et skritt videre ut i livet. I første omgang bort til skolen i morgen, og hans første dag i førsteklasse. Jeg kommer nok ikke til å være den eneste der som nesten sprekker av stolthet, samtidig med en liten klump i halsen.

fredag 25. mars 2016

Prosjekt toalett


Vi har et lite toalett i gangen vår som har sett bedre dager, men det har ikke vært vår største prioritering. Det er det vel egentlig ikke nå heller, men påskeferien er tid for mindre prosjekter. Siden vi ikke har råd til å renovere grusomheten tenkte jeg at jeg ihvertfall kunne oppgradere til " Helt ok" standard. 

Først har jeg fjernet noen gyselige brune lister som var plassert i alle hjørnene.






Neste steg ble å vaske alle veggene og gå løs med sparkel! Det blir spennende å se hvordan det blir etterhvert.

torsdag 17. mars 2016


Praksis over for denne gang




I morgen er min aller siste dag i praksis i barneverntjenesten og jeg kjenner det vil bli en spesiell dag. Nå har jeg hatt 10 sammenhengende uker her og jeg føler det har gitt meg så utrolig mye. Jeg har virkelig blitt dratt med inn i det meste og lært mye mer om meg selv og mine følelser. Jeg er så takknemlig for å ha fått lov til å bli kjent med så mange flotte mennesker, og jeg har lært utrolig mye. Å sitte å lese teorien er en ting, men og være med å se det i praksis er noe helt annet.
Jeg har lenge tenkt på at det er nettopp i barneverntjenesten jeg ønsker å lande, men etter disse ukene er jeg sikker. For en utrolig givende jobb og så utrolig mye mer respekt jeg har fått for de som jobber i førstelinjen. For det første følte jeg at jeg ble tatt kjempe godt imot til tross for at min ankomst ble i en ekstremt hektisk periode. For det andre så var det så mye varme og lidenskap for jobben at jeg ble helt satt ut. Det var mennesker som virkelig gav av seg selv og hadde et genuint ønske om å jobbe for barnets beste.

"Barnevernet er et psykisk tøft yrke" har jeg jo hørt flere ganger, men realiteten er at det ikke går å se for seg de utfordringene man må igjennom og stå i. Jeg ble flere ganger helt satt ut av alt de frivillig gikk igjennom for å tale barnets sak. Det var øyne med glød og iver som skinte når situasjoner ble drøftet, og jeg kjente det smittet over på meg. På en måte vil det bli trist å ikke være endel av dette hver dag, men samtidig kan jeg ikke få kommet fort nok i gang med resten av studiet. Det er dette jeg ønsker å gjøre! Det er dette jeg ønsker å bruke livet mitt på!

Omtrent hver dag nå står det om barnevernet i avisene, og det har vært mye kritikk. Det skjer nok mye som kunne vært gjort annerledes rundt om og det er klart det er ting som skal tas på alvor. Det er barn og unges rettigheter og liv det skal tas avgjørelser om og jeg forstår at det er et tema som er sårbart. Jeg ville bare dele min opplevelse og mitt inntrykk av hvordan det er på innsiden, fordi jeg føler det er sjeldent det positive blir nevnt.
Det var barnevernspedagoger som ikke bare satt der å gjorde en jobb. Det var barnevernspedagoger som gikk inn i saker med hele seg. Refleksjonsnivået var høyt og forbedringspotensialet var ofte tema. Jeg så at for disse menneskene var det viktig at kvaliteten på alt de gjorde var så god som mulig.

I morgen skal jeg nyte den siste dagen og suge til meg alt av kunnskap til siste minutt. Jeg er utrolig heldig som har fått en så fantastisk praksistid og det er noe jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg har helt klart fått mange å se opp til og mange gode eksempler på hvordan barnevern bør være.






onsdag 4. november 2015

Ungdomstiden er for glede



Hva har skjedd med selvrealiseringen? Er det slik at alle jakter på det uoppnåelige uansett hva det koster? Det som gir en god selvfølelse er at man lever opp til andres forventning og standard for hvordan man skal være. At psykiske lidelser har blitt et så stort problem blant ungdom nå er skremmende. De strever seg syke fordi man skal være best. Best i alt og helst samtidig. Det sier seg selv at det ikke går.
Det å finne seg selv har blitt erstattet med å plukke de beste egenskapene hos andre og gjøre dem til sine. Istedenfor å fokusere på de positive sidene ved seg selv og være fornøyd med resten, skal man bli god i alt. Middelmådighet er ikke bra nok. 

Det er ikke meningen at en 14 år gammel jente skal hate seg selv.

Det er ikke meningen at hun skal slite seg selv ut fysisk og psykisk for å «passe» inn.
Det er ikke meningen at en gutt på 13 år skal føle at verden er et bedre sted uten han
Ungdom skal kunne se seg i speile og kunne elske seg selv. Se seg selv blomstre, være stolt av det og vise frem det unike de har i seg. 

Ungdom skal bringe frem det gode i hverandre, ikke sette standarder for hva man skal leve opp til.


Jeg hører om flere som velger livet bort.
Hvordan kan det ha seg at ungdom i den mest spennende delen av livet sitt, synker ned i dette store mørke hullet? De ser ingen lyspunkt hverken nå eller i fremtiden. Den eneste følelsen som konstant er der er denne håpløsheten og tristheten. To følelser som kan grave seg dypt inn i deg og skape smerter du ikke orker tanken på å leve med.
Jeg kan forstå dem for jeg har selv vært der. Lengselen etter hva det nå enn er der ute er sterkere enn man tror. For alt er bedre enn det som omgir deg nå.

Jeg dømmer dem ikke, men jeg kunne ønske de hadde fått oppleve det gode i livet. Se hvor stor verdi deres eksistens har på dem rundt.
Det er vanskelig å vite hva man kunne gjort annerledes eller om det i det hele tatt hadde vært mulig. Jeg forstår at det ligger så mye bak. Ryggsekken er tung og i tillegg skal man takle hverdagens press.
Hva kan vi gjøre for å hjelpe ungdom slik at de ikke synker ned i disse avgrunnene?
Hva kan vi gjøre for å vise dem at man ikke trenger å være best i alt?
Livet er så skjørt og det er så viktig å passe på hverandre. Åpne øynene for det som er viktig, og se menneskene rundt seg.
Vær et speil som viser det vakre i andre. Et speil som viser det unike i hvert enkelt menneske. Dra det ut og frem i lyset.
Hele samfunnet trenger ungdom! Ungdom skal lyse av livsgnist, spre latter og energi rundt seg. Bruke denne dyrebare tiden på utfoldelse og en kombinasjon av lek og ansvar. Være med på å forme sin egen fremtid.
Vi har ingen å miste. Ikke en eneste en.

fredag 25. september 2015

Takk for fremtiden

Dedikert til alle barnevernspedagogene der ute





I all denne debatten rundt barnevernet vil jeg benytte muligheten til å si en ting som jeg føler er viktig.
Viktig for meg.
Jeg hører og leser så mye negativt rundt avgjørelser som er tatt i barnevernssaker, og jeg skal ikke si jeg vet om det er riktig eller galt. Det eneste jeg kan si er ut ifra mitt eget hjerte.
Uten barnevernet vet jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde sittet her i dag. Takket være dem kan jeg trekke den friske luften inn mens vinden blåser rundt meg og se lyst på livet. 


Jeg fikk en god oppvekst på tross av en dårlig start på livet. Jeg har et hjem, en utdannelse og gode minner. Hvem vet hvor jeg hadde vært om ikke det var for de som tok det valget jeg trengte for å fortelle min dystre hemmelighet. Jeg kan ikke si at alt ble perfekt heller. Det er klart det setter dype spor når man ikke blir møtt med kjærligheten man trengte, men med vold og overgrep. Det forandrer deg for alltid, men jeg fikk en mulighet til å komme meg ut av det. Jeg fikk en mulighet til å få en tilnærmet normal oppvekst og kunne føle glede ved det å leve. Det jeg fikk var en gave.


Takk for at dere tok den vanskelige avgjørelsen.

Takk for at dere reddet livet mitt
Takk for at dere ikke lukket øynene som mange andre gjorde
Takk for at dere gav meg en fremtid.
Takk for at dere hørte meg og tok meg på alvor.
Takk for at dere kan gi denne gaven til andre barn og unge som trenger det.

Unnskyld for at jeg gav dere skylden for alt som skjedde.

Unnskyld for alle stygge blikk jeg ga.
Unnskyld for at jeg sa jeg hatet dere.
Unnskyld for at jeg var utakknemlig.


Jeg trengte noen å klandre og noen å slippe sinnet mitt over. Det kan ikke ha vært lett for deg, du som kom og hentet meg sent på kvelden.  Du som måtte fortelle meg at jeg ikke kunne dra hjem igjen å legge meg i sengen min. Du som så mine tårevåte øyne da jeg desperat prøvde å overbevise deg om at alt egentlig bare var min feil. Det må ha gjort vondt å se meg falle sammen da du fortalte at dette var mitt nye hjem i lang tid. 

Takk for at du gav av deg selv for å trøste og berolige.
Takk for at dere også bare er mennesker, som har vist meg hvordan man kan forandre et barns liv.

torsdag 23. juli 2015

Et lite dikt

I smiled


In the core of darknes i saw you, and i smiled
when life made living harsh  i saw you, and i smiled
Everytime i tried, but failed i saw you and i smiled
I fell down into sadness, surrounded by discouragement.
Then i saw you, and i smiled


When the sun was shining and i felt complete, i saw you and i cried
My mind where alive and my heart loved, but then i saw you and i cried.
In the forrest among birds that eagerly told their love story i saw you, and i cried
When my soul convinced me that my thirst was quenched, i saw you and i cried


In my reality there was no such thing as fate and soulmates didnt exist. Then i saw you and i was wrong.
In my childish world, I was full of self-restraint with a wall nobody could tear apart. Then i saw you and i was wrong
I truly belived love couldnt grow stronger. Then i saw you and i was wrong
I cried when i realized my mind was wrong. Then i followed what my heart saw.

My heart saw you and i smiled.

torsdag 2. april 2015

Litt nytt!

Vi har byttet ut alle frontene på kjøkkenet, byttet benkeplate og fått satt inn platetopp og ovn!
Foreløbig så er vi veldig fornøyd! Og må bare presisere at platetopp og ovn er fra bosh.

Nå mangler vi bare å sette på dekorlister og et par fronter som de ikke hadde inne da vi bestilte.



Vi har også kjøpt gulvteppe til stua! Kjøpt på Skeidar.